Hva vi sammenligner
Når du skal avgjøre om en kilde er til å stole på, finnes det i praksis to måter å gå frem på. Den første er et fast skjema der du svarer på de samme spørsmålene hver gang: hvem står bak, hva bygger påstanden på, hva er avsenderens interesse, og kan noe av det kontrolleres et annet sted. Den andre er fritt skjønn, der du leser kilden, merker deg hva som skurrer og lar erfaringen styre hvor du graver videre.
I kurset Kildevurdering øver vi på begge, men vi starter med skjemaet. Grunnen er enkel. Den som nettopp har begynt å studere medier har ennå ikke bygget opp et skjønn som tåler press. Et skjema gir deg et sted å begynne og en spiss du kan vise frem til veileder, medstudent eller redaktør når noen spør hvorfor du valgte å bruke akkurat denne kilden.
Denne artikkelen er en sammenligning, ikke en dom over den ene metoden. Begge har styrker og svakheter, og poenget er å se hvor de hører hjemme i ukene du faktisk arbeider med oppgaver, før du lander på en anbefaling.
- Skjema: faste spørsmål, samme rekkefølge hver gang
- Fritt skjønn: raskere, men vanskeligere å forklare etterpå
Slik fungerer skjemaet i praksis
Et godt skjema for kildevurdering er kort nok til å bli brukt. Vårt øvingsskjema har fem felt: opphav, nærhet til saken, motiv, belegg og mulighet for kontroll. Du fyller ut hvert felt med én til to setninger, og du skriver hva du ikke vet like tydelig som det du vet. Et tomt felt er også et svar, og ofte det mest nyttige.
Fordelen er at du tvinges til å stoppe opp ved spørsmål du ellers hopper over. Mange begynnere vurderer en kilde ut fra hvor profesjonell den ser ut, eller hvor godt den passer med det de allerede tror. Skjemaet skiller utseende fra innhold. Du ser at en velskrevet pressemelding fortsatt har en avsender med en interesse, og at en rotete privat beretning kan ha førstehåndskunnskap.
Ulempen er at skjemaet kan bli en øvelse i å krysse av. Hvis du fyller det ut mekanisk uten å lese kilden to ganger, får du en ryddig side som ikke betyr noe. Derfor ber vi alltid om en kort begrunnelse under hvert felt, ikke bare en karakter.
- Fem felt: opphav, nærhet, motiv, belegg, kontroll
- Skriv hva du ikke vet like tydelig som det du vet
Når fritt skjønn fungerer, og når det svikter
Fritt skjønn har reelle fordeler. Den som har lest mye vet raskt når en tallangivelse ser for rund ut, når et sitat mangler sammenheng, eller når en kilde bruker språk som tyder på at den vil overbevise heller enn opplyse. Slik lesing er rask og fleksibel, og den fanger opp det et skjema ikke har spørsmål til.
Svakheten er at skjønnet følger deg, med alle dine blindsoner. Du vurderer kilder du liker mildere enn kilder du misliker, og du merker det sjelden selv. Dessuten er skjønn nesten umulig å overlevere. Sier du til en kollega at du hadde en følelse av at kilden var svak, har hun ingenting å ta tak i.
I øvingene våre ser vi et mønster: de som hopper rett til skjønn gjør det ofte bra på enkle eksempler og dårlig på de vanskelige, der to kilder motsier hverandre og begge virker troverdige. Da trengs en fast fremgangsmåte, fordi magefølelsen peker i to retninger samtidig.
Hva vi ser i øvingseksemplene
I kurset bruker vi tydelig merkede øvingseksempler, aldri ekte saker, slik at ingen kan forveksle dem med faktiske undersøkelser. Et typisk eksempel er to korte tekster om samme hendelse, der den ene er skrevet av en deltaker og den andre av en ytre observatør. Studentene vurderer begge, først med skjønn og så med skjema, og sammenligner svarene.
Resultatet varierer, men retningen er stabil. Når skjemaet kommer etter skjønnet, endrer mange vurderingen sin, og oftest fordi de oppdager et felt de hadde oversett, for eksempel motivet. Når rekkefølgen snus, blir vurderingen mer forsiktig fra starten, og begrunnelsene blir lengre og mer presise.
Det betyr ikke at skjemaet alltid gir riktig svar. Det gir et svar du kan forsvare og, viktigere, et svar du kan rette opp når ny informasjon kommer. Det er den egenskapen en rettelse senere i arbeidet hviler på, og den er verdt mer enn en rask treffsikker følelse.
- Øvingseksempler er alltid merket som øvinger
- Skjemaet etter skjønnet avslører oversette felt
Vår anbefaling for våren
Vi anbefaler at du begynner med skjemaet og bruker det på alle kilder i en månedstid, også de som virker opplagte. Ikke for å bli skjemaets slave, men for å bygge en vane som skjønnet senere kan hvile på. Våren er en god tid til dette, fordi mange har større oppgaver og prosjektperioder foran seg, og da lønner det seg å ha en rutine på plass.
Etter noen uker kan du begynne å la skjønnet gå først og bruke skjemaet som kontroll. Merker du at skjemaet og magefølelsen er uenige, er det verdt å stoppe og undersøke hvorfor. Der ligger ofte den læringen som sitter lengst.
For den som arbeider under tidspress, finnes en mellomvei: bruk skjemaet fullt ut på de to eller tre kildene som bærer saken, og skjønn på resten. Det er ikke perfekt, men det er ærlig og lett å forklare, og det holder seg innenfor det du faktisk rekker.
- Første måneden: skjema på alle kilder
- Deretter: skjønn først, skjema som kontroll
- Tidspress: skjema på de bærende kildene
Det du bør ha med deg videre
Kildevurdering handler om å kunne si hvorfor, ikke bare hva. Et skjema gir deg språket for det, og skjønnet gir deg tempoet. Ingen av dem erstatter den andre, men de har ulik rolle på ulike trinn av læringen, og det er den forskjellen denne sammenligningen vil vise.
Prøv selv: ta en kilde du allerede har brukt i en oppgave, fyll ut skjemaet i etterkant, og se om vurderingen din står seg. Ofte vil du finne ett felt som er tomt, og det feltet er det neste du bør undersøke.
Vi underviser i metoden, ikke i hva du skal mene om en bestemt kilde. Konklusjonene må du trekke selv, og de skal kunne vises frem.
Anbefalingen er kort: lær skjemaet først, og la skjønnet vokse ut av det. Skjemaet gir deg noe å vise frem og noe å rette opp, mens skjønnet gir fart når grunnarbeidet sitter. Bruk begge, men i denne rekkefølgen, og skriv alltid ned hva du ikke vet. Det er den vanen som gjør vurderingene dine etterprøvbare, også for deg selv om noen måneder.
