Det første som skjer er at vi snevrer inn
Når jeg går gjennom researchplanlegging med nye kursdeltakere, starter vi nesten aldri med malen. Vi starter med en vag idé, for eksempel at noe virker rart med et lokalt tiltak, og så bruker vi en god stund på å gjøre den smalere. Hva er det egentlig du vil finne ut? Hvilket spørsmål kan besvares med underlag du faktisk kan få tak i?
De fleste kommer med et tema, ikke et spørsmål. Et tema er bredt og gir ingen retning. Et spørsmål peker mot dokumenter, tall eller personer du kan kontakte. Derfor ber jeg deltakerne skrive tre versjoner av samme idé, hver litt smalere enn den forrige, og så velge den de kan begynne på mandag morgen.
Dette er et rolig og litt kjedelig arbeid, men det er her mesteparten av tiden spares. En plan som hviler på et uklart spørsmål må skrives om etter en uke, og da har du allerede brukt krefter på feil spor.
- Skriv temaet i én setning
- Omformuler det til et spørsmål som kan besvares
- Stryk alt du ikke kan finne underlag til
Hypoteser er arbeidsantakelser, ikke konklusjoner
Malen vi bruker har en egen rubrikk for hypoteser, og den misforstås ofte. En hypotese i research er ikke noe du ønsker å bevise. Den er en antakelse du skriver ned nettopp for å kunne prøve den mot det du finner, og for å oppdage når du tar feil.
I kurset ber jeg deltakerne formulere hypotesen slik at den kan avkreftes. Hvis svaret uansett blir «ja, det stemmer» uansett hva du finner, er den ikke til hjelp. Så skriver vi ved siden av: hva ville fått deg til å forkaste dette? Den setningen er ofte den mest nyttige i hele planen.
Vi øver på øvingseksempler som er tydelig merket som øvelser, ikke som ekte saker. Poenget er å venne seg til å holde tankene løse nok til at nye opplysninger får lov til å endre retning underveis.
Fra spørsmål til kilder: hvem og hva må sjekkes
Når spørsmålet og hypotesene står, lister vi opp hvilket underlag som trengs for hvert delspørsmål. Det kan være åpne dokumenter, offentlige oversikter, tidligere omtale eller personer som kan intervjues. Ved siden av hver kilde noterer vi hvor sikker vi tror den er, og hva vi ikke vet ennå.
Dette kobler researchplanen til kildevurdering, som vi har et eget modul om. En plan som bare nevner kilder uten å si noe om hvor pålitelige de er, gir en falsk følelse av fremdrift. Jeg foretrekker at deltakerne skriver ærlig «usikker, må bekreftes» enn å fylle ut feltet med noe som ser ryddig ut.
Rekkefølgen betyr også noe. Vi starter med kildene som er lettest å få tak i og som gir bakgrunn, og lar de som krever tid, som svar fra andre, ligge parallelt slik at ventetiden ikke stopper alt.
- Ett delspørsmål per rad i planen
- Kilde, tilgjengelighet og usikkerhet ved siden av hverandre
- Kilder med lang svartid sendes først
En fremdrift som tåler virkeligheten
Det som skiller en brukbar plan fra en pen plan, er fremdriften. Nesten alle undervurderer tiden. Dokumenter kommer senere enn lovet, en kilde viser seg å være uegnet, og et spor ender blindt. Jeg ber deltakerne legge inn en buffer og navngi den, så den ikke forsvinner stille.
Vi deler arbeidet i korte etapper med et lite, konkret resultat i hver: for eksempel at delspørsmål to er besvart eller forkastet. Når en etappe sprekker, ser du det med en gang og kan justere i stedet for å oppdage det rett før frist.
I august, når mange er tilbake fra ferie og skal starte på nye prosjekter, ser jeg at flere vil gjøre alt på en gang. Min tommelfingerregel er motsatt: ta færre spor, og følg dem ordentlig. En plan med tre gjennomførbare etapper er bedre enn en med ti som ingen rekker.
Planen er et levende dokument
Når researchen er i gang, endrer planen seg. Det er ikke et tegn på at den var dårlig. Vi oppfordrer deltakerne til å føre inn endringer med en kort begrunnelse: hva fant du, hva endret det, og hvorfor går du nå en annen vei? Da blir planen en logg over tankegangen din.
Dette henger tett sammen med dokumentordning og bevislogg, som behandles i egne moduler. En plan som er oppdatert underveis gjør det mye enklere å forklare i etterkant hvordan du kom frem til det du kom frem til, og å vise det til en redaktør eller veileder.
Jeg har lagt merke til at deltakere som tør å skrive «dette sporet var feil» i planen, blir tryggere i resten av arbeidet. Å stryke en hypotese er en del av jobben, ikke et nederlag.
- Dato og kort begrunnelse for hver endring
- Forkastede spor blir stående, markert
- Gjennomgå planen før hver ny etappe
Hva du sitter igjen med etter modulen
Etter modulen i researchplanlegging har du en utfylt mal på ditt eget øvingseksempel: et avgrenset spørsmål, noen få hypoteser du kan avkrefte, en oversikt over kilder med usikkerhet merket, og en fremdriftsplan med buffer. Det er et konkret produkt du kan bruke som utgangspunkt neste gang.
Det er verdt å si tydelig hva dette ikke er. Du blir ikke ferdig utlært, og en plan garanterer ikke at du finner svaret. Den gir deg en struktur som gjør det lettere å se hva du faktisk vet, hva du bare antar, og hva som gjenstår.
Forkunnskapene som kreves er beskjedne: nysgjerrighet, vilje til å skrive ting ned og tålmodighet med de første, litt kantete utkastene. Resten øver vi på sammen, steg for steg.
Bak hver ryddig researchplan ligger mye smalere spørsmål, løse hypoteser og en ærlig fremdrift enn de fleste forventer. Malen er bare et verktøy; det som teller er vanen med å skrive ned hva du vet og hva du antar, og å oppdatere underveis. Slik jobber vi i kurset, og slik kan du øve på egne eksempler i ditt eget tempo.
