Hva en hypotese er, og hva den ikke er
I en researchplan er en hypotese et midlertidig svar på spørsmålet du har stilt. Den er ikke en konklusjon og ikke en overbevisning du vil ha bekreftet. Den er et utgangspunkt som forteller deg hvor du skal lete først, og som du hele tiden er klar til å forkaste. Mange som begynner å lære research, blander dette sammen og skriver ned det de allerede tror, som om det var noe de har sjekket.
Forskjellen merkes raskt i praksis. Skriver du «kommunen har brukt for lite på brøyting», har du en mening. Skriver du «budsjettet til brøyting gikk ned fra ett år til et annet, og det kan forklare klagene», har du noe som kan stemme eller ikke stemme, og som du kan lete etter underlag for. Den andre formuleringen peker mot dokumenter du kan hente frem.
Det ligger en nøktern holdning i dette. Hypotesen gir deg retning uten å gi deg rett. Når du skriver den, sier du i praksis: dette tror jeg akkurat nå, og her er det som vil få meg til å skifte mening.
- En hypotese kan feiles, ellers er den en mening
- Den skrives som et utsagn, ikke som et spørsmål
- Den hører hjemme i planen, ikke i selve saken
Fra spørsmål til hypotese i tre små steg
Malen vi bruker i Researchplanlegging starter med spørsmålet, ikke med svaret. Først skriver du hva du vil finne ut, så smalt at det kan besvares. «Hvorfor er det så mange tomme lokaler i sentrum?» er for bredt. «Hvor mange næringslokaler i én gate har stått uten leietaker over lengre tid?» kan du faktisk gå ut og telle.
Deretter skriver du et utkast til svar, og det er hypotesen. Gjør den konkret nok til at du ser hva som ville talt imot den. Til slutt noterer du hva du trenger for å prøve den: hvilke dokumenter, hvilke personer, hvilke tall. Dette siste leddet gjør at hypotesen blir arbeid og ikke bare en tanke.
Mange hopper over tredje steg. Resultatet er en plan som høres fornuftig ut, men som ikke forteller deg hva du skal gjøre mandag morgen. En god hypotese ender alltid i en liste over ting du kan hente, lese eller spørre om.
- Smalt spørsmål som kan besvares
- Utkast til svar som kan feiles
- Liste over underlag du må skaffe
Å lete etter det som taler imot
Det mest nyttige du kan gjøre med en hypotese, er å prøve å ødelegge den. Spør deg selv hva du ville forventet å se hvis den var feil, og let etter akkurat det. Hvis du bare leter etter støtte, finner du den nesten alltid, fordi det er lett å tolke uklare opplysninger i den retningen du allerede lener mot.
I øvelsene våre ber vi derfor om to kolonner i planen: det som støtter, og det som taler imot. Er den andre kolonnen tom etter flere dagers arbeid, er det et signal om at du ikke har lett bredt nok. Det betyr sjelden at hypotesen er solid.
Dette er også en praktisk beskyttelse mot å bli forelsket i sin egen idé. Når du fra start har bestemt hva som skal få deg til å gi slipp, er det lettere å gjøre det uten å føle at arbeidet var bortkastet. Et forkastet utkast er fortsatt et resultat, for du vet noe du ikke visste før.
Realistisk fremdrift gjør hypotesen brukbar
En hypotese uten tidsramme blir fort liggende. Derfor hører fremdriften med i samme plan. Vi anbefaler å dele arbeidet i små etapper og sette en dato for hver av dem: når skal spørsmålet være ferdig, når skal første underlag være hentet, når skal du ta stilling til om hypotesen holder.
Vær ærlig om hvor lang tid ting tar. Svar på innsynskrav, tilbakemeldinger fra intervjuobjekter og gjennomgang av lange dokumenter går som regel saktere enn man tror. Legger du inn romslige marginer, slipper du å kutte hjørner i siste liten, og kuttede hjørner er der feil oftest sniker seg inn.
Underveis er det lurt å sette et punkt der du bevisst stopper og vurderer. Har du funnet nok til å si noe, eller må hypotesen skrives om? Dette kontrollpunktet er en del av planen, ikke et tegn på at noe har gått galt. Det er her du bestemmer om arbeidet skal fortsette i samme retning.
- Én dato per etappe
- Romslige marginer for svar fra andre
- Et fast punkt for å vurdere hypotesen på nytt
Skille mellom hypotese og funn i loggen
Når researchen er i gang, er det lett at hypotesen glir over i noe som føles som en kjensgjerning. Du har skrevet den ned, du har tenkt på den i flere dager, og til slutt fremstår den som noe du vet. Løsningen er å holde den fysisk adskilt fra det du har dokumentert.
Bruk en egen merking i notatene dine. Det som er sjekket mot et dokument eller en kilde, får en kildehenvisning. Det som fortsatt er en antakelse, merkes som antakelse. Slik ser du ved et blikk hva som er på plass og hva som gjenstår. Gjennomgår du notatene etter et par uker, hjelper merkingen deg å huske hva som var hva.
Dette henger tett sammen med hvordan du ordner dokumenter og fører loggen din, men poenget her er enklere: ikke la en plan late som den er et resultat. Planen sier hva du skal undersøke. Loggen sier hva du faktisk har funnet.
Når hypotesen må skrives om
Å endre en hypotese er normalt og ofte et godt tegn. Det betyr at du har lært noe. Gjør det åpent: skriv inn hva den het før, hva som fikk deg til å endre den, og dato for endringen. Da kan du, og andre som leser planen din, følge tankegangen hele veien.
Noen ganger viser det seg at selve spørsmålet var feil. Du leter etter en forklaring på noe som ikke har skjedd, eller du har misforstått hva et tall egentlig måler. Da er det riktig å gå tilbake til første trinn i malen og formulere spørsmålet på nytt, i stedet for å lappe på hypotesen.
Husk også at det er lov å konkludere med at du ikke fant nok. En ærlig plan ender av og til med «underlaget rekker ikke til å si noe sikkert». Det er en bedre avslutning enn en påstand du ikke kan stå inne for, og det er en ferdighet du kan øve på.
- Noter hva hypotesen het før
- Skriv hvorfor du endret den
- Godta at underlaget kan være for tynt
En hypotese er et verktøy, ikke et resultat. Skriv den som et utsagn som kan feiles, knytt den til konkrete dokumenter du kan hente, og let aktivt etter det som taler imot. Hold den adskilt fra funnene i loggen, og vær åpen når du endrer den. Slik blir researchplanen en ærlig arbeidsplan som du og andre kan følge og kontrollere.
